Hele uken har jeg gledet meg til denne turen i Huldreheimen. Funnet frem sekken i god tid og begynt å pakke så smått flere dager i forveien. Vært på xxl og kjøpt meg ny 3 sesongs sovepose, siden bikkja fikk min 20 år gamle pose, da vi kjøpte vinterposer for flere år siden. Vinterposen har en comfort grense på 20 minus grader og veier ganske mye, så den var ikke noe å drasse med seg rundt i heimen. Dessuten tok den halve sekken.
Huldreheimen.
Allerede i det vi svinger av E6 ved Jørstadmoen og inn på RV 255 føler jeg at turen er i gang. Vi får en kjempe fin kjøretur gjennom Gausdal og Espedalen. Høsten har kommet for fullt og naturen spraker i flotte farger. Vi kjører forbi Helvete (jmf tidligere blogg innlegg!) opp til Skåbu og inn til Storhøliseter: http://ut.no/hytte/3.1475/.
Målet med dag var å bestige Storhøpiggen på 1433 moh. http://ut.no/tur/2.5684/
Stien skulle være godt merket, allikevel bommet vi litt i starten. Skjønte ikke at den fine store stien opp fra DNT hytta var den vi skulle ta, så vi vasset de første 100 meterne i lyngen. Men så kom vi på stien og det var strake veien opp! I starten gikk det jevnt oppover, så ble det brattere etterhvert. Det var fin sti og Kirin hadde ikke noe problemer med å komme seg helt opp, selv der det ble litt steinete og skikkelig bratt. Vi brukte ca 1,5 time opp i rolig tempo og med små pauser til å nyte utsikten.
Veien oppover Storhøpiggen!
Jentene på toppen av fjellet!
 |
| Ann Kathrin |
 |
| Veronika |
 |
| Og meg! |
Det blåste godt på turen opp, men her oppe blåste det skikkelig! Men for en utsikt! Hadde jeg ikke vist hvor vi var, så hadde jeg gjettet på Canada. Det var utrolig vakkert og vanskelig å vise det ordentlig med bilder. Naturen og utsikten tok helt pusten fra oss og vi ble nesten litt andektige der vi sto. For en tur!
Lunsjen tok vi på veien ned. Vi fant en flott plass i le bak fjellet. Der hadde vi fin utsikt innover i dalen. Knekkebrød ble spist, mens vi diskuterte hvor det var best å slå opp teltene. Det blåste ganske bra og det var meldt godt med vind gjennom hele natta. Dessuten var vi litt usikre på hvor vi ville gå i morgen.
Før vi visste ordet av det var vi nede ved DNT hytta igjen. Med gode pauser og lunsj hadde vi brukt 2 timer og 20 minutter opp og ned. Vi hadde enda litt tid før det ble mørkt og bestemte oss får å gå litt nedover mot elva får å se etter leirplass. Fra toppen hadde vi sett en hengebru og lurte litt på å gå over denne. Jeg tenkte det var verdt et forsøk. Kirin er skeptisk til trapper, redd alle trapper ute og livredd åpne trapper. Så jeg var rimelig spent på en åpen trapp opp til en hengebru og også om hun ville gå over brua.
På vei ned til hengebrua.
 |
| Ann Kathrin, Veronika og Leo, med Storhøpiggen i bakgrunn. |
 |
| Hengebrua |
Da vi kom ned til hengebrua gjorde Kirin et par tapre forsøk, Høylytt piping og stor frustrasjon. Leo gikk over uten noe problem, men det var ikke snakk om at Kirin kom seg opp. Ann Kathrin, Veronika og Leo gikk over og Kirin, som jo liker å ha hele flokken under oppsikt, fikk nesten panikk. Vi gikk litt nedover elva får å se om hun kunne svømme over. Men strømmen var stri, det var grunt og steinete, så jeg ville ikke la henne svømme. Alternativet ble at jeg bar henne opp trappene og satset på at hun turte å gå over.
Kirin krabbet over brua, mens magen subbet plankene. Det var smalt, vinglete og kun en vaier i armhøyde. Jeg var livredd for at Kirin skulle bikke utenfor og slå seg i hjel i fallet. Men hun var kjempe flink og kom seg over, mye takket være Veronika som rolig ropte henne til seg. Kirin ble så glad da hun var kommet over at hun gikk rundt seg selv og logret som en tulling. Phu!
Ann Kathrin fant en leirplass bare 50 meter unna brua. Vi fikk opp teltene og fyrte opp primusen. Frem med realturmaten! Det gikk ikke lange stunden etter at vi hadde spist før mørket kom. Da var det bare å krype i "påsan" og høre på vinden og alle lydene. Kirin og jeg hadde stor plass alene i teltet. Allikevel klarte jeg å plassere liggeunderlaget oppå en stein. Det ble litt styr med å lempe alle sakene over på den andre siden av teltet, for så å flytte liggeunderlaget. Da alt var gjort og jeg fikk lagt meg i "påsan" og Kirin fikk åkla seg inntil meg, merket jeg at jeg lå på to steiner. Ja ja. Gadd ikke å styre mer, men prøvde å finne en grei stilling der jeg lå. Det resulterte i at jeg med jevne mellomrom var nødt til å skifte stilling gjennom hele natten. Det positive var at jeg var god og varm og veldig fornøyd med den nye Alta soveposen min! Vi hadde nok nærmere 0 grader for på morgenen var det is på duken. At det blåste "storm" hele natten var ikke noe problem, for jeg er trygg i fjellheimen teltet vårt. Den har opplevd en og annen vindfull natt før, bla i Finnmark.
Teltplassen
 |
| Kirin på besøk hos Leo. |
Teltplassen lå flott til, med vakker utsikt. Mens middagen måtte spises inni teltet pga vind, kunne vi kose oss ute med frokosten. Så lenge vi hadde varme klær, for kaldt var det! Men så kom sola og alt var bare fryd og gammen! Helt til vi tok avgjørelsen om å gå rundt hele Storhøpiggen. Da måtte vi nemlig over hengebrua igjen.
 |
| Soloppgang. |
 |
| Veronika koker vann til morgen kaffen, snøen ligger i fjella bak! |
Det ble en god frokost, 3 kopper god og varm te og en kopp kaffe før vi begynte å pakke sammen campen. Vi studerte kartet godt, men uansett hvordan vi så på det, måtte vi over brua. Jeg bestemte meg for å la Kirin gå uten kløv, la Veronika og Leo gå over først og satse på samme suksess som kvelden i forveien. Jeg bar Kirin opp den bratte trappa og satt henne forsiktig ned på hengebrua. Hun var veldig utilpass. Viste med hele kroppsspråket at dette ikke var greit. Men da Veronika ropte, krabbet hun sakte over. Jeg bestemte meg for å stå igjen, slik at brua vaiet minst mulig. Jeg var livredd. Det skulle vise seg at valget med å stå igjen var dumt. Da Kirin var vel over og jeg ikke var rett bak, snudde hun og ville gå til meg. Jeg ropte bli og hun la seg ned på hengebrua. Der fikk hun panikk angst. Heldigvis kom jeg tidsnok til å holde henne igjen da bakparten var på vei ut av hengebrua. Begge bakbeina var nå sklidd i mellom plankene. Da fikk jeg panikk og ropte at Veronika måtte komme å hjelpe meg. Hun fikk lempet av seg sekken og bindt fast Leo, mens jeg lirket løs bakbeina til Kirin. Stakkars Ann Kathrin sto på feil side av brua og kunne bare være vitne til hele oppstyret. Veronika og jeg klarte sammen å bære Kirin over. Bikkja ble så glad at hun gikk rundt seg selv og løp ned plankene som gikk opp til trappa. Der sto dessverre Leo og ante fred og ingen fare. Plutselig var det han som ramlet over kanten og 1 meter rett ned i steinrøysa. Fysøren. Nok engang fikk jeg panikk. Lever han? Hvor mange bein har han brukket? Heldigvis og gudskjelov landet han på beina og var helt fin. Det var et under!
 |
| Jeg rekker frem til Kirin i det hun lener seg ut av brua. |
De flotte hundene våre Leo og Kirin!
Nå kunne vi puste igjen. Veronika hadde ikke kjøpt seg ny sovepose, men brukte sin gamle vinterpose. Hun hadde frøset hele natten og ønsket ikke en ny kald natt. Da vi kom opp til bilene igjen, var vi alle tre enige om å lempe av sekkene og pakke en dagstur sekk. Planen var å gå rundt Piggen for så og se om vi skulle telte en natt til. Vi hadde sett en fin gapahuk en liten biltur unna og kunne muligens overnatte der. Antakelig var det bålplass der også. Men nå skulle vi kose oss på tur! Kirin tok forresten et levende lemmen og spiste det i går, så jeg var ikke overrasket da det første hun gjorde på dagens tur var å spise et dødt ett som lå på stien. Vi så masse lemmen og noen mus, så jeg måtte virkelig holde igjen bikkja av og til. Hun fanget ett lemmen til som hun glapp, da pilte smågnageren avgårde og jeg måtte bruke alle krefter for å holde igjen hunden.
Nesten på seterstier i Huldreheimen!
http://ut.no/tur/2.2724/
Dag 2 skulle bli en dag tatt rett ut av blogg tittelen min! Turen rundt Piggen var akkurat passe lang, litt over 3 timer. Vi gikk en del mellom stiene. Ann Kathrin var kart og kompass sjef! Vi fant en sti og fulgte den, plutselig var stien borte og vi måtte gjette litt på hvor vi kunne treffe på en ny. I en periode gikk vi fra varde til varde! Kun en gang var vi litt i stuss om hvor vi skulle gå. Oppe langs fjellkanten, der den bratte stigningen startet, eller ned i dalen og ta en lengre rute rundt? Mens vi sto og speidet og så an terrenget og mulighetene, så vi en rød og en blå jakke bevege seg et godt stykke nedenfor oss. Down the valley it is! Vi satte kursen skrått nedover. På et lite høydedrag ombestemmer vi oss og følger en sti som går litt oppover igjen. Denne stien skal vi nok en gang miste, men da ser vi Storhøseter langt der nede og går i lyngen ned til grusveien.
 |
| Lunsj pause. |
En utrolig flott tur ble det og vi fikk belønning hele veien rundt med knall flott utsikt og flott natur. Da vi kom ned til bilen verket skulderen til Veronika veldig. Det fristet lite med en ny kald natt i telt med vonde skuldre og nakke. Avgjørelsen blir tatt om å tusle hjemover og heller ta en dagstur opp fjellsjøkampen i Hurdal.. Det har jeg hatt lyst til lenge, så jeg gleder meg til ny tur i morgen. Takk for to super fine dager i Huldreheimen. Hit skal jeg igjen!
Tusen takk for en fin tur Ann Kathrin, Veronika, Leo og Kirin!
 |
| Nesten på seterstier i Huldreheimen |
I stedet for å kjøre trøtt og sliten hele veien hjem til Fetsund, stoppet jeg på Hamar hos svigers. Der fikk jeg et deilig måltid med laks, krabbe og øl, med jordbær til dessert. En deilig dusj og en varm god og ren seng! Tusen takk!
 |
| Egen sti! |
