Brattåsen

Turen til Brattåsen starter hjemmefra. Sekken er pakket med kaffe og ved, båndet er festet på Kirin og stavene sitter som de skal. Den første biten er langs vei. Kirin protesterer litt når vi går forbi stien "opp til venstre", der vi pleier å gå inn i skogen. I dag skal vi litt lenger inn Kværnstueveien. Før vi svinger av, møter vi en nabo som Kirin er veldig glad i. Hun(d) tar nesten salto i lufta, dessverre rekker jeg ikke å ta av båndet, så jeg må bare løpe med bikkja. Heldigvis er naboen like glad for å se Kirin, så de bruker god tid på å hilse og kose.

Litt innover Kværnstueveien kommer stien vi skal følge opp til Brattåsen. Det er blå himmel og deilig sol! Full av energi, gleder jeg meg til å starte på oppoverbakkene! Vi ser mange spor i snøen. Noen hunde spor, men ingen sko spor. Ser også skogsmus nr 5, god og fet, og 3 forskjellige steder hvor det ser ut til at rådyr har spist eller overnattet.

Jeg er glad for stavene når vi går oppover, for det er ganske bratt og med et lite lag snø er det også litt vanskelig å lese terrenget. Vi går omvendt vei i dag. Vi pleier å gå runden andre veien, for da får vi det bratteste henget på vei ned. Men det går lett som bare det og vips er vi oppe og kan skrive oss inn i boka. Bare en person som har skrevet seg inn siden sist vi var her!

På vei ned møter vi en jogger på vei opp. Kirin blir ropt inn og satt bånd på. Siden sjansen for at joggeren tar samme vei ned igjen er stor, beholdes båndet på. Vi skal ikke gå langt, for snart er vi ved februa og bålplassen. Planen er å få fyrt opp et lite bål, ta en kaffe kopp og nyte utsikter over Heiavannet i sol, snø og is.

Når vi kommer ned til vannet har det skyet over, men jeg tar en kopp kaffe alikevel. Mens jeg sitter og ser på bålet, bestemmer jeg meg for å gå langs Heia vannet på vei hjem. Da får vi mer tid i skogen og mindre langs vei og så får vi vært ute litt lenger! I dag kjenner jeg at jeg virkelig koser meg med å være ute, sånne dager er gode!

Det ble 6 km og 3 timer på tur. Takk for fin tur Kirin! Og nå er det 5 dager igjen til jul!

Tur langs Glomma.

Jeg har hørt flere kalle stien som går langs Glomma, fra Hopets dør i Fetsund til Bingfoss i Sørumsand, for taterstien. Siden jeg er 1/32 (?) dels tater måtte jo denne stien sjekkes ut. Jeg fikk med meg pappa på prosjektet! Vi kjørte inn Falldalen og parkerte ved lavvuen, der veien stopper etter Hopets dør. Vi gikk ut av bilen, med stor tro på en fin tur i god været.
Så kom den fineste delen av turen, nemlig å gå over et bløtt jorde:

Fin utsikt fra et bløtt jorde!

Kirin koser seg med å få løpe løst, på et bløtt jorde.

Kirin og pappa kose leker, på et bløtt jorde.

Vi gikk langs skogkanten ned mot Glomma for å se etter stien. Nesten helt nede ved vannet gikk det en sti innover i ruske skogen. Sleip, glatt og gjørmete sti. Masse glatte steiner, fjell og røtter. Deler av stien var veldig smal og det gikk bratt ned til elva. Her måtte man konsentrere seg for ikke å detta. Kirin koste seg og hoppet og spratt rundt forbi. Pappa og jeg klamret oss fast i bjørketrærne. Møkk hadde jeg helt opp til knærne.

Utsikt fra tater stien.

Å hei hvor det går!

Fetsunds fineste foss?

Jeg misunner ikke taterne, eller de som jobbet med tømmer på lensene, som gikk opp og ned her. Vi gikk ca 45 minutter, brukte muskler vi ikke viste fantes og ble enige om at det er mange turer i Fetsund som er finere enn denne! Blir nok ikke en gjenganger denne her. Men noen fine bilder ble det.

Takk for turen pappa og Kirin.

Til Elgheia med Annka og Leo

Da skriver vi mandag 8 desember og både Annka og jeg har hele dagen fri! Vi avtalte å møtes på Aurskog i 10.30 tiden for og endelig ta turen opp til branntårnet i Elgheia. Dette er en tur vi har pratet om en stund, men aldri fått gått. Annka som er fra Aurskog har selvfølgelig gått her mange ganger, men det var min første tur. Turen startet med et par km på traktorvei, før vi begynte stigningen oppover til branntårnet. Siden det var mandag formiddag og liten sannsynlighet for å møte på folk fikk begge hundene gå litt løs. Gjett om de kosa seg. Kirin er ikke like tøff som Leo og holder seg i nærheten av oss, mens Leo kan fint gå alene rundt neste sving. Han trenger ikke å ha øyekontakt med oss til enhver tid. Allikevel er jeg 100% sikker på at han vet hvor vi er. Etterhvert når jeg roper på Kirin dukket også Leo opp.

Vi var veldig heldige med været ca 1 minus og knall blå himmel. Dessverre var det ikke skikkelig tæla, så litt gjørme måtte vi tåle. Da vi kom opp var jeg overrasket over hvor høyt tårnet var og hvor dårlig trappene var. Jeg kom meg opp til 2. nivå, så måtte jeg tusle ned med halen mellom beina. Har litt høydeskrekk og med så dårlige trapper i tillegg, hadde jeg ikke en sjans. Ble både svimmel og kvalm og det dundra i hodet. Dunk dunk dunk..Var bare å gå ned igjen, uten å få sett hverken Holmenkollen eller Hemnes. Søren ass....

Det ble en kaffe og sjokkis pause ved tårnet. Måtte finne frem den gode dunjakka mi, for det ble litt kaldt å sitte stille.
Turen ned igjen gikk smertefritt og fort. Vi gikk et stykke langs Tævsjøen for å finne en koselig solfylt plass å fyre bål. Da vi fant den perfekte plassen var sola på vei ned. Det ble et flott syn!

Solnedgang ved Tævsjøen.

Annka hadde tatt med tre tørre vedpinner og fikk fyrt opp et bål. Hun hadde også en pose med real turmat i sekken som hun delte søsterlig. Det ble vann og litt kaffe på meg og hunde godis til Kirin og Leo.

Kirin hadde en lang samtale med seg selv, ekko ekko! Og Leo var personlig bålrydde assistent. Han klarte fint å fjerne pinner fra bålet uten å rive ned hele stabelen. Elegant!
Det ble en koselig stund med solnedgang, bål og hverdags terapi, før vi rusla de siste 2 km tilbake til bilen. Tilsammen i dag ble det 4 timer og 7.5 km. Det er akkurat passe perfekt!

Tusen takk for en flott tur Leo, Annka og Kirin!

Opp i veien og til venstre!

Opp i veien og til venstre, er den turen vi går oftest. Da starter vi hjemme ifra og går litt innover Varsjøveien. På toppen av en liten bakke går vi inn stien til venstre. Det er her vi går de fleste turene utenom stier. Vi går mellom dem.

I dag gikk vi oss litt fast. Heldigvis har jeg gode sko. Høye vanntette lær jakt støvler! De gjorde nytta si, da vi måtte vasse igjennom denne myra her.

3 minutter etter at vi var kommet oss igjennom, jeg like tørr, Kirin klissblaut. Gikk vi på et rådyr. Kanskje 15 meter unna oss. Fantastisk! Den gode lyden av et rådyr som tar sats og løper avgårde og vi ser bare stjerten av den! Kirin var løs, 2 meter bak meg. Jeg ropte på henne og tenkte at nå løper hun etter. Men hun kom rett til meg. Da ble lommene mine tømt for godbiter. Vi tok oss tid til å trene litt der og da! Så ble det bånd resten av turen, sånn i tilfelle.

Verdens beste hund!

Tusen takk for fin tur Kirin!

Fra Hvaltjern til Bjønnehiet.

I våres gikk Annka og jeg til Bjønnehiet fra Høgåsfort. Etter det har jeg gått denne turen mange ganger. Både pappa og Linn har blitt dratt med opp her. For Kirin og meg har den blitt en favoritt. Turen er passe lang og vi møter sjelden folk på hverdagene.Vi har også flere ganger gått til Bjønnehiet fra Hvaltjern siden. Dette er en like fin tur bare litt lenger. Appen Spor målte turen til 6.7 km. Planen denne dagen var egentlig å gå rundt Hvaltjern og kanskje innom Skihytta. Jeg hadde pakket sekken med vann, sjokolade og kaffe. I lomma hadde jeg godbiter til Kirin. Jeg spurte pappa om vi ikke heller skulle gå opp til Bjørnehiet (jeg sier r ikke n!) og han var klar for det! Suverent!

Turen opp ble kjempe fin! Det lå et lite lag med snø, som gjorde skogen "magisk". Vi så ikke Tingerling, men jeg så to store mus. Det får være like bra! Heldigvis oppdaget ikke Kirin dem. Da hadde de blitt hundemat. Det er alltid artig å se dyr når man er i skogen. Forrige gang Kirin og jeg gikk til Bjørnehiet, lettet en stor skogsfugl rett foran oss, tror kanskje det var tiur. En annen gang tror jeg det var en nøtteskrike som fulgte etter oss fra tre til tre (burde nok lært mer om fugler) Vi har også sett en hvit hare, elg alene og elg med to kalver og vi har møtt på rådyr flere ganger. Heldigvis var pappa med da vi så elgen og kalvene. Allikevel, etter min mening er det aller skumleste dyret i skogen frosken og huggormen. Har skremt vette av Linn en gang fordi jeg så en frosk.

Det var kun to par fotspor før oss og det viste seg og være to som hadde vært oppe ved Bjørnehiet for å se soloppgangen. Tipper det var fint!

Da vi kom opp hadde vi flott utsikt utover. Klar fin himmel og sol. Kanskje 2 minus. Da var det bare å skrive seg inn i boka og sette seg på benken finne frem termosen og ta seg en kopp kaffe og sjokolade!

Kirin fikk også noen godbiter som jeg kastet rundt forbi. Litt nese trening mens vi andre har pause!

Turen ned igjen gikk kjapt. Pappa satt opp tempoet. Han påsto at formen var på topp, så da var det bare for Kirin og meg å henge seg på. Nede igjen hadde vi vært ute i litt over 2 timer. Da hadde vi hatt en god pause på toppen.

Tusen takk for en fin tur pappa og Kirin!