Lykken er å finne egne stier: Brattåsen

Turen til Brattåsen starter hjemmefra. Sekken er pakket med kaffe og ved, båndet er festet på Kirin og stavene sitter som de skal. Den første biten er langs vei. Kirin protesterer litt når vi går forbi stien "opp til venstre", der vi pleier å gå inn i skogen. I dag skal vi litt lenger inn Kværnstueveien. Før vi svinger av, møter vi en nabo som Kirin er veldig glad i. Hun(d) tar nesten salto i lufta, dessverre rekker jeg ikke å ta av båndet, så jeg må bare løpe med bikkja. Heldigvis er naboen like glad for å se Kirin, så de bruker god tid på å hilse og kose.

Litt innover Kværnstueveien kommer stien vi skal følge opp til Brattåsen. Det er blå himmel og deilig sol! Full av energi, gleder jeg meg til å starte på oppoverbakkene! Vi ser mange spor i snøen. Noen hunde spor, men ingen sko spor. Ser også skogsmus nr 5, god og fet, og 3 forskjellige steder hvor det ser ut til at rådyr har spist eller overnattet.

Jeg er glad for stavene når vi går oppover, for det er ganske bratt og med et lite lag snø er det også litt vanskelig å lese terrenget. Vi går omvendt vei i dag. Vi pleier å gå runden andre veien, for da får vi det bratteste henget på vei ned. Men det går lett som bare det og vips er vi oppe og kan skrive oss inn i boka. Bare en person som har skrevet seg inn siden sist vi var her!

På vei ned møter vi en jogger på vei opp. Kirin blir ropt inn og satt bånd på. Siden sjansen for at joggeren tar samme vei ned igjen er stor, beholdes båndet på. Vi skal ikke gå langt, for snart er vi ved februa og bålplassen. Planen er å få fyrt opp et lite bål, ta en kaffe kopp og nyte utsikter over Heiavannet i sol, snø og is.

Når vi kommer ned til vannet har det skyet over, men jeg tar en kopp kaffe alikevel. Mens jeg sitter og ser på bålet, bestemmer jeg meg for å gå langs Heia vannet på vei hjem. Da får vi mer tid i skogen og mindre langs vei og så får vi vært ute litt lenger! I dag kjenner jeg at jeg virkelig koser meg med å være ute, sånne dager er gode!